Hi blind person and screen reader. Go to sitemenu or content

Sjømilitære Samfund

Kjære leser

Publisert:

Kjære leser. Denne gang vil jeg benytte anledningen til å peke på to problemstillinger.

Forsvarets organisering. Når man skal bygge opp en organisasjon vil det være naturlig å se på hva som er organisasjonens hovedformål. Organiseringen og innretningen må være slik at den vil fungere i en situasjon hvor hovedoppgaven skal løses. Den senere tid har jeg oftere og oftere stilt meg spørsmål om Forsvaret er organisert hensiktsmessig ift sine oppgaver. Jeg er på ingen måte sikker på dette. I min tid i Forsvaret har vi sakte men sikkert dreid fra å være ”oppgaveorganisert” til å bli en organisasjon organisert etter bedriftsøkonomiske prinsipper hvor det er økonomi, pengeflyt, internfakturering og profittbetraktninger som står i sentrum. Kan det være hensiktsmessig? Et annet hovedtrekk ved de senere års omorganiseringer har vært sentralisering. Jeg stiller samme spørsmål her – kan det være hensiktsmessig? For egen del er jeg tilbøyelig til å svare nei på begge spørsmål. Forsvaret er ingen butikk hvor avdelingene er mest opptatt av å drive handel med hverandre. Like fullt – det er det vi gjør. På samme måte – sentralstyring har aldri utmerket seg som noen vellykket styringsform – derfor, skal vi lykkes i å skape en fungerende organisasjon må vi gjeninnføre lokal styring.

Nytt avgangsstimulerende tiltak NTfS, har gjennom flere artikler det siste året berørt og belyst den kritiske personellsituasjonen i Sjøforsvaret. Organisasjonen ”lekker” i begge ender – ikke klarer vi å holde på det personellet vi har og ikke klarer vi å rekruttere tilstrekkelig antall nye. Mye godt arbeid er gjort av forsvarsgrenen, spesielt med å tilrettelegge for nye utdanningsmuligheter. Samtidig ser SJKE på tiltak for å bedre forholdene for det personellet vi allerede har, slik at fristelsen til å slutte skal bli mindre.

Men – hva hjelper dette når deler av vår sentrale ledelse hele tiden saboterer det gode arbeidet som gjøres i forsvarsgrenen og ute ved avdelingene. Sjøkrigsskolens kvoter kutten ned til et nivå som beviselig vil skape krise om få år. Det siste, og helt sikkert meget vellykkede, avgangsstimulerende tiltaket som er iverksatt er mer eller mindre kollektiv degradering av befalskorpset. Jeg er fristet til å ta svært sterke ord i bruk for å karakterisere dette tiltaket, men skal nøye meg med å si at det må være iverksatt av teoretikere uten snev av kontakt med virkeligheten ute ved avdelingene. Jeg har ennå til gode å snakke med et befal som forstår nødvendigheten og hensiktsmessigheten av dette tiltaket. Jeg tror heller ikke det hadde vært mulig i noen annen organisasjon enn Forsvaret å gjennomføre noe slikt. Problemet er bare at befalet er for lojale og finner seg i nesten hva som helst – i alle fall de av oss som ikke heller velger å slutte i Forsvaret. Problemet er bare at det blir færre og færre av oss.

Når skal FD og PØS våkne og begynne å forholde seg til virkeligheten? Det er på tide at fine ord og vendinger rundt temaet ”personellet er vår viktigste ressurs” avløses av konkrete handlinger som viser at man virkelig mener det man sier. Inntil så blir tilfelle velger jeg å si som mange av mine kollegaer har sagt til meg de siste månedene; ”de lever i sin egen verden – og vi tror ikke på dem”.

Med hilsen, Åsmund Andersen President