Vi står midt i en epoke der havet er den mest avgjørende arenaen for nasjonal sikkerhet, politisk handlefrihet og økonomisk velstand. Nordområdene, Norskehavet og Nord-Atlanteren er en sentral frontlinje i en stormaktrivalisering som utspiller seg under, på og over havoverflaten. Det er her Russlands strategiske ubåter opererer, det er her kritisk undervannsinfrastruktur ligger utsatt til, og det er her vi og våre allierte må ha operasjonsfrihet i krise og konflikt slik at alliert forsterkning og etterforsyning kan nå oss. For Norge, som havnasjon og frontlinjestat, betyr dette at relevant sjømakt forblir en kjernekapasitet for vår sikkerhet og våre samfunnsfunksjoner. Dette er bakgrunnen for en betydelig maritim satsing i forsvarsløftet, som et samlet Storting har vedtatt på anbefaling fra Forsvarskommisjonen og Forsvarssjefens Fagmilitære Råd.
Men norsk sjømakt handler om langt mer enn Forsvaret alene. Norge er en havnasjon som lever av og ved havet. Vår velstand kommer hovedsakelig fra maritime næringer, og vi forvalter ressurser og forsyningslinjer av stor strategisk betydning. Som Geoffrey Till påpeker, er havet samtidig en ressurs, en transportåre, et informasjonsnettverk, et strategisk rom og et område under nasjonal jurisdiksjon. Norges maritime styrke hviler derfor både på militære kapasiteter og på vår sivile sjømakt: handelsflåten, energisektoren, havbruksnæringen, verftsindustrien, kablene på havbunnen og den maritime teknologiklyngen. Alt dette er grunnleggende for norsk og europeisk sikkerhet og gjør oss til en stormakt på bakgrunn av vår sivile sjømakt. Da må vi også ta ansvar for å ha en relevant sjømilitær evne for å sikre og bevare dette. Når norske myndigheter investerer i nye fregatter, investerer vi derfor i evnen til å beskytte et av verdens viktigste maritime samfunn.
Den sikkerhetspolitiske utviklingen de siste årene har gjort denne sammenhengen stadig tydeligere. Russlands krig mot Ukraina har revitalisert stormaktrivaliseringen i Europa. Samtidig har den russiske Nordflåten fortsatt å prioritere moderne ubåter, langtrekkende presisjonsvåpen og spesialiserte undervannskapasiteter. Flere analyser og uttalelser peker på Russlands økende evne og vilje til å kartlegge og potensielt sabotere kritisk undervannsinfrastruktur. Dette gjelder ikke bare energirørledninger, men også fiberkabler og sensornettverk som moderne samfunn er avhengige av.
Vår geografiske plassering gjør oss spesielt utsatt, og russiske ubåter må operere i eller gjennom havområder der Norge har ansvar og interesser. Samtidig gjør vårt forsvarskonsept, basert på egenevne, totalforsvar og alliert forsterkning, at åpne sjølinjer er avgjørende i fred, krise og krig. Norge, Sverige og Finland utgjør i militærstrategisk sammenheng nærmest en øy. Alliert støtte med volum må i stor grad komme sjøveien. I dette perspektivet blir antiubåtkrigføring ikke en nisjekapasitet, men en forutsetning for nasjonal og alliert sikkerhet. Likevel spør mange om vi skal bruke store ressurser på bemannede fregatter i en tid der droner, kunstig intelligens og autonome systemer endrer krigens karakter. Svaret er ja. Den teknologiske utviklingen endrer hvordan vi opererer, men den endrer ikke hvorfor vi opererer.
Sjømakt handler om ressurser, transport, handel, kommunikasjon, marinediplomati, suverenitetshevdelse, maktprojeksjon og evnen til å flytte styrker over havet. Disse funksjonene krever fortsatt bemannede fartøyer. Ubemannede systemer kan overvåke, kartlegge og samle data. De kan forlenge rekkevidden til militære styrker og redusere risiko. Men de kan ikke representere staten på samme måte som et bemannet fartøy. De kan ikke gjennomføre myndighetsutøvelse. De kan ikke besøke havner, representere Norge internasjonalt eller utgjøre samme politiske signal i en krise. Et norsk krigsfartøy med norsk flagg og norsk besetning om bord er mer enn et våpensystem. Det er et uttrykk for norsk suverenitet. Bemannede fartøyer har også en funksjon i avskrekking som ubemannede systemer vanskelig kan erstatte. I forbindelse med utøvelsen av press, eller i en eskalerende krise, vil stater være langt mer varsomme med å angripe en motpart på en måte som innebærer høy risiko for betydelige tap av menneskeliv. Dette øker den politiske kostnaden ved militær aggresjon og bidrar til konfliktforebygging.
Det vedvarende behovet for fregatter og bemannede fartøy betyr ikke at fremtidens marine skal være uforandret. Tvert imot. Sjøforsvaret, Royal Navy, og en rekke andre vestlige mariner utvikler nå det som omtales som en hybrid marine. Kjernen i denne tankegangen er at fremtidens sjømakt ikke skal baseres på bemannede eller ubemannede systemer alene, men på kombinasjonen av dem. Bemannede plattformer fungerer som kommandonoder og integrasjonsplattformer. Ubemannede systemer leverer volum, utholdenhet og risikodeling. Sammen utfyller de hverandre og skaper de operativ effekt som ingen av delene kan levere alene.
Både NATO og Storbritannia har de senere årene understreket at sikkerheten i Nord-Atlanteren blir stadig viktigere. Amerikansk sikkerhetsstrategi og nedtrekk av styrker i Europa peker på at USA i økende grad må prioritere Indo-Stillehavet, og at europeiske allierte derfor må ta et større ansvar for egne nærområder. Resultatet er fremveksten av en ny nordatlantisk maritim arkitektur der Norge, Storbritannia og andre nordeuropeiske land får en sentral rolle. Strategiske samarbeidsavtaler med våre nærmeste europeiske allierte handler derfor både om kollektiv sikkerhet og den pågående byrdefordelingen i NATO, og om garderingsstrategien som den norske Regjeringen har innrettet seg etter.
Derfor har Norge besluttet å investere i minst fem fregatter av Type 26-klassen som skal utgjøre en felles fregattflåte sammen med Storbritannia. De er konstruert for antiubåtoperasjoner i Nord-Atlanteren og er samtidig utviklet for å integrere fremtidige ubemannede kapasiteter. De har store hangarer, fleksibel oppdragsutrustning, verdensledende antiubåt-kapasitet, god utholdenhet og betydelig vekstpotensial for fremtidige oppgraderinger. De har også en avansert kommunikasjonsinfrastruktur og er designet for å fungere som kommandonoder i en nettverksbasert og multidomenebasert styrkestruktur. Anskaffelsen er ikke bare et nasjonalt materiellprosjekt, men inngår i en større maritim satsing som også inkluderer nye ubåter, standardiserte fartøy og ubemannede systemer. Fregattene skal dermed ikke operere alene. De skal være navet i et integrert system med våre nærmeste allierte på tvers av domener.
Fregattprosjektet er en sentral del av det stadig tettere norsk-britiske forsvarssamarbeidet og Lunna House-avtalen er et viktig ledd i utøvelsen av vår sikkerhetspolitikk. Gjennom partnerskapet med Storbritannia får vi tilgang til stordriftsfordeler som felles logistikk, vedlikehold, treningsmuligheter og teknologisk utvikling. Samarbeidet går langt utover selve fartøyene og inkluderer interoperabilitet, felles øving, overvåking og avskrekking og beskyttelse av kritisk undervannsinfrastruktur sammen med andre allierte i rammen av NATO. I denne sammenhengen har begrepet Atlantic Bastion fått særlig betydning. Atlantic Bastion er Royal Navys visjon for fremtidig antiubåtkrigføring og beskyttelse av kritisk undervannsinfrastruktur.
Konseptet bygger på integrasjonen av bemannede plattformer, ubemannede systemer, undervannssensorer, kunstig intelligens og digitale kommandonettverk. Målet er å skape kontinuerlig situasjonsforståelse i Nord-Atlanteren og gjøre det vanskeligere for motstandere å operere skjult. For Norge er dette særlig relevant og vi skal bli fullt integrert i en felles tilnærming til Atlantic Bastion. Vi kontrollerer den nordlige tilgangen til GIUK-gapet. Vi opererer P-8 Poseidon, investerer i nye ubåter og skal anskaffe fregatter med kapable helikoptre. Geografi, kompetanse og alliert integrasjon gjør Norge til en naturlig og foretrukket partner i denne militære satsingen og regionale utviklingen der vi sammen må ta større ansvar.
Debatten om Flåteplanen bør ikke dreie seg om vi skal velge bemannede fartøyer eller autonome systemer. Den må handle om hvordan de kombineres. Fremtidens maritime operasjoner vil bli gjennomført av nettverk av sensorer, kunstig intelligens, ubemannede plattformer, satellitter, maritime patruljefly, ubåter og bemannede fartøyer. Men slike nettverk trenger fortsatt robuste kommandonoder som kan ta beslutninger, integrere informasjon og levere effekt i alle domener. De trenger fortsatt plattformer som kan utøve suverenitet, avskrekke motstandere og representere staten. Derfor er ikke T26-fregattene et uttrykk for gårsdagens teknologi, men tvert imot militær nytenking i forhold til utfordringene vi møter. De er en nødvendig konsekvens av sjømaktens vedvarende natur og vår rolle i den verden som nå vokser frem.
De nye fregattene vil fortsatt være vårt mest fleksible og anvendbare sjømilitære virkemiddel på havet som er så avgjørende for vår sikkerhet, frihet og velstand. Sammen med ubåter, maritime patruljefly, standardiserte fartøy, undervannsdroner, allierte styrker og totalforsvarsaktørene skal fregattene bidra til å beskytte norske havområder, kritisk infrastruktur, handelsforbindelser og nasjonale interesser. Valget av nye fregatter er derfor ikke et valg mellom gammelt og nytt. Det er et valg for at Norge skal ha evne til å kontrollere sine havområder, beskytte sine interesser, bygge allianser og ta ansvar som havnasjon i en stadig mer krevende sikkerhetspolitisk virkelighet. Det er helt nødvendig, og vi har ikke råd til å la være.
Kommandør Daniel Thomassen er tidligere skipssjef på MTB og fregatt, og har vært sjef for 1. Fregattskvadronen siden januar 2024. Han har bred operativ erfaring fra Sjøforsvaret og internasjonale operasjoner. Han har også tjenestegjort i Forsvarsstaben og i NATO HQ som seksjonssjef i Militærmisjonen i Brussel. Thomassen er uteksaminert fra U.S. Naval War College, har en Master of Arts International Relations fra Salve Regina University og har i senere tid gjennomført studier i data og kunstig intelligens ved Universitetet i Bergen. Han har tidligere publisert artikler i NTfS, Norsk Militært Tidsskrift, Forsvarets Forum, Stratagem, U.S. Naval Institute Proceedings, The National Interest og Center for International Maritime Security.
