Regjeringen og et samlet Stortinget har derfor besluttet at nær halvparten av satsingen på Forsvaret skal skje innen det maritime domenet. Norge skal satse på noen få tradisjonelle «high-end» kapabiliteter gjennom anskaffelsen av ubåter og fregatter, mens volumet skal bestå av et stort antall pålitelige og lav-kost standardiserte fartøyer, kombinert med en rekke ubemannede og modulære systemer. De standardiserte fartøyene skal sikre at fremtidens Sjøforsvar har et stort antall fartøyer både fra Kystvakten og Marinen som er ute og seiler hver dag. Marinen skal operere mer som Kystvakten og standardiserte fartøyer skal sikre en stående marine, der målet er kontinuerlig tilstedeværelse i norske havområder. Jeg vil i denne artikkelen gi et innblikk i behovene til Sjøforsvaret for de standardiserte fartøyene, hvordan fartøyene vil sikre en modernisering, ikke bare av materiell, men også kompetanseutvikling og en videreutvikling av hvordan en løser oppdragene. Avslutningsvis vil jeg gå inn på videre tidsplan for anskaffelsen.
Reetablering av en stående flåte
Den viktigste målsettingen for de standardiserte fartøyene er økt operativ tilgjengelighet i norske havområder. Det endrede sikkerhetsbildet i verden medfører et annet fokus for våre militære styrker. Da en mot slutten av 90-tallet bygget ned invasjonsforsvaret og etablerte et forsvar for internasjonale operasjoner endret fokuset seg på leveransene fra Sjøforsvarets fartøyer i tråd med resten av Forsvaret. Deler av den nye flåten den gangen var svært spesialisert og ble bygget i et mindre antall for kortere oppdrag eller operasjoner. Det ble mindre viktig med et volum av fartøy og større fokus på spesialisering for enkeltoppdrag og nisjekapasiteter til internasjonale operasjoner. Fartøyene ble bygget for en annen tid, men har tjent oss godt og skal gjøre det noen år til. Plattformene ble nyttige verktøy for de viktigste oppgavene, men de ble dyre i innkjøp og i drift, slik at vi i dag står med en aldrende, liten og spesialisert flåte. Når nå flåten skal fornyes, er fokuset igjen på våre nærområder og evnen til å beskytte kysten, havområdene våre og sikre våre interesser i nord, der et stort volum av fartøyer og systemer som leverer effekt, prioriteres.
For å lykkes med anskaffelsen av et stort antall fartøyer med høy pålitelighet, ser vi til det sivile. Det grunnleggende for at standardiserte fartøy prosjektet skal bli en suksess er at vi lykkes med å utvikle et fartøy som sikkert og effektivt kan operere i norske havområder. Med en operasjonsprofil som tilsvarer kontinuerlige operasjoner hele året, noe som er langt høyere enn hva vi får til med dagens marinefartøy. Vi er så heldige i Norge at vi har en stor og kompetent verfts- og maritim industri som til daglig konkurrerer i et internasjonalt marked. Denne kompetansen og erfaringen må vi utnytte til det fulle for å oppnå den kvaliteten og påliteligheten vi trenger.
Den innerste sirkelen, i figur 2, representerer den sivile basis for et stort antall fartøy bygget for kontinuerlige operasjoner i norske og nord-europeiske havområder. Så tilfører vi i lag 2 militære modifikasjoner for overlevelse (økt evne til brannbekjempelse + stabilitet) og egenbeskyttelse, spesielt mot hybride trusler som mange antar vil være det første virkemiddelet som vil treffe oss i en konflikt. I lag 3 tilføres det integrerte militære kapabiliteter i form av sensorer, effektorer og lignende etter behovet til henholdsvis Kystvakten og Marinens kjerneoppdrag. Primært mot de hovedoppgavene fartøyet og det faste mannskapet skal løse. I tillegg tilrettelegges det for å ta om bord en rekke ulike modulære systemer med nødvendig bemanning og fagkompetanse, for å øke krigføringsevnen etter behov. Dette for å sikre fleksible og kosteffektive plattformer i et stort volum som kan bidra fra fred til krise og krig med en rekke ulike kapabiliteter. Store deler av dagens kystvaktflåte har få muligheter til å bidra utover de tradisjonelle freds- og kriseoppgavene. Tilnærmingen sikrer derfor Sjøforsvaret et mye større antall fartøyer som kan bidra i øvre del av konfliktspekteret.
Fartøyenes operative evne skal forsterkes med modulære og ubemannede systemer tilpasset oppdragenes egenart. Teknologiske fremskritt innen maritim næring, og ikke minst i Ukraina og spesielt Svartehavet, gjør at de tradisjonelle maritime nektelsesoperasjonene kan utføres med kombinasjonen av missilforsvar og ubemannede systemer. Samtidig må vi i fred og krise ha bemannede plattformer tilgjengelig for suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Fremtidens Sjøforsvar vil derfor forsøke å få det beste fra begge verdener, bemannede plattformer for operasjoner med lav risiko og behov for kontakt med andre mennesker og ubemannede systemer til bruk i operasjoner med høyere risiko. De ubemannede systemene vil samtidig ha en viktig rolle i overvåkning av større områder, kartlegging og tidlig varsling.
En ny type fartøy, forsterket med ulike ubemannede plattformer i luften, overflaten og under vann, gir økt fleksibilitet og åpner for en endring av hvordan oppgaver og oppdragsløsning gjøres i Sjøforsvaret. Dagens fartøyer er kjernen i oppdragsløsningen, der plattformen seiler til eller i nærheten av der oppdraget skal løses og leverer effekt med egne sensorer og våpen. Fremtidens flåte vil i større grad basere seg på et nettverk av systemer der den mest egnede delen av systemet benyttes for å løse oppdraget. Med de nye bemannede plattformene, moduler og ubemannede systemer vil Sjøforsvaret gå fra en plattformsentrisk oppdragsløsning til et «system av systemer» tilnærming. Der hovedplattformen blir et verktøy med sine systemer samtidig som det blir et kommandosenter og en tilrettelegger for ubemannede systemer som bidrar til oppdragsløsning i alle domener. Dette gir Sjøforsvaret totalt sett en mye større evne og rekkevidde til å løse oppdrag i norske havområder. Den totale evnen er kombinasjonen av alle systemene, der ulike bemannede og ubemannede plattformer støtter hverandre med sine styrker og svakheter i et større nettverk.
En av de viktigste kravene til standardiserte fartøyer er derfor evnen til å ta om bord ulike modulære og ubemannede systemer. Disse systemene må enkelt kunne kobles til fartøyets informasjonssystemer, og ledes og koordineres fra fartøyets operasjonsrom. I tillegg må plattformene effektivt kunne kommunisere og utveksle data og informasjon i et større nettverk, selv når fienden forsøker å ta ut kommunikasjonsbærerne dine. Dette sikrer at en kan gjensidige støtte hverandre, ikke bare i en nasjonal kontekst, men også med NATO og allierte. Dette gjør at de standardiserte fartøyene også kan være en viktig brikke i nasjonale og allierte multidomene operasjoner. Den totale rekkevidden av de bemannede plattformene, moduler og ubemannede systemer vil gi Forsvaret totalt sett en langt bedre evne til å skape situasjonsforståelse og løse oppdrag i våre enorme havområder. Ubemannede systemer vil også bidra til å redusere klimaavtrykket til fartøyene da en i større grad kan bruke de ubemannede plattformene til å identifisere hvor en bør seile.
Motivert personell med riktig kompetanse
En viktig forutsetning for at fremtidens flåte skal gi økt evne, er å sikre riktig bemanning og kompetanse på fartøyene, i støttestruktur og til senterne for trening og utdanning. Vi har derfor en målsetting om at fartøyene skal være kompetansetilpasset. Sikring av riktig rekruttering og tiltak for å beholde personellet er helt kritisk for å lykkes med å holde et større antall fartøy på sjøen hver dag. Det nytter ikke med økt pålitelighet og volum av fartøyer hvis vi ikke klarer å bemanne opp med riktig kompetanse. Det gjøres derfor en rekke tiltak med standardiserte fartøy, for å gjøre det mer attraktivt å jobbe om bord eller støtte fartøyene fra land. Det legges opp til doble besetninger, høye standardarder for lugarer og fellesområder på fartøyene. I tillegg skal det være gode treningsfasiliteter og en finansieringsplan som sikrer oppgraderinger jevnlig i levetiden. Dette er med å sikre en god hverdag på sjøen og å jobbe med tidsriktig og moderne teknologi som er tilpasset oppdraget som skal løses.
Fartøyenes bruk av ubemannede systemer og introdusering av mer robuste sambandsløsninger åpner muligheten for fjernoperering og understøttelse fra land. Det vil si at en kan rekruttere andre typer kompetanse og etablere nye karriereveier som ikke nødvendigvis følger den tradisjonelle veien via sjøtjeneste. Det at fartøyet i stor grad skal bygges på sivile standarder åpner for at vi kan støtte oss på sivile maritime utdanningsinstitusjoner, for å komplementere de tradisjonelle utdanningsmulighetene i Sjøforsvaret. I et beredskapsperspektiv er det viktig å tenke helhetlig rundt maritim kompetanse slik at en klarer å opprettholde en sterk handelsflåte, maritim næring og sikrer rekruttering til Sjøforsvaret. Trender i samfunnet generelt peker i en retning der en i større grad vil se at kompetansen flyter mellom de ulike delene av totalforsvaret og at alle tjener på et samarbeid på tvers.
Fra syv fartøysklasser til standardiserte fartøyer
Standardiserte fartøyer skal erstatte syv fartøysklasser, en blanding av kystvakt- og marinefartøyer. Marinefartøyene som skal erstattes representerer skvadroner med lange tradisjoner innen eksempelvis minekrigføring og overflatekrigføring. Dette medfører at etablerte metoder, ofte spesialisert over tid, skal erstattes med nytt materiell som krever nye konsepter for oppdragsløsning. Det er krevende å skape forståelse for at det er fornuftig å erstatte de avanserte og spesialiserte plattformene med nye standardiserte plattformer. Dette innebærer en kulturell og konseptuell reise for Sjøforsvaret. Det er derfor essensielt å få med seg den etablerte krigerkulturen om bord på nye fartøyer og systemene. Internt i Sjøforsvaret må vi ha fokus på å ta med oss det beste fra de nåværende sub-kulturene og den spisskompetansen som eksisterer, når vi nå skal etablere nye konsepter for å oppnå høyere operativ evne. Isolert sett vil en ved å sammenligne en korvett eller et minefartøy mot et standardisert fartøy kunne tenke at det er en dårlig erstatning. Men, når en tenker helhetlig på at et mindre antall fartøy med lav teknisk tilgjengelighet skal erstattes med kombinasjonen av et større antall standardiserte fartøy med høy pålitelighet, fleksibilitet og en rekke modulære og ubemannede systemer, så blir svaret annerledes.
Behovet fra fartøyene kan oppleves forskjellig fra det taktiske perspektivet versus det operasjonelle eller strategiske perspektivet. På sub-taktisk nivå vil en ønske å optimalisere hvert enkelt fartøy, mens på operasjonelt og strategisk nivå vil en optimalisere den totale effekten. Prosjektet legger opp til å utnytte et stort antall fartøyer, moduler, ubemannede systemer og andre kapabiliteter i Sjøforsvaret, for å oppnå best mulig forsvarsevne. Ambisjonen med prosjektet er å sikre et mye større antall fartøy tilgjengelig på sjøen kombinert med de nye ubemannede verktøyene som supplerer fartøyets evner. De strategiske gevinstene for Norge med et stort volum vil derfor langt overgå de taktiske ulempene med eksempelvis et fartøy som går litt saktere eller ikke er spesialbygget for å redusere signatur. I tillegg skal fartøyene komplementeres med modulære og ubemannede systemer med høyt fartspotensial og en rekke ulike operative evner. Prosjektet forsøker derfor å få mest mulig ut av hver enkelt plattform, samtidig som en prioriterer pålitelighet og volum høyest ved vanskelig veivalg i balanseringen av de totale brukerkravene fra Kystvakten og Marinen.
De endrede taktiske forutsetningene er en av de store omstillingene for personellet som skal flyttes over fra dagens til fremtidens struktur. Den kognitive utfordringen handler mest om at vi ikke skal erstatte det gamle med noe nytt og bedre, men at vi skal erstatte plattformer med et system, som kombinerer fartøy, moduler og ubemannede systemer i oppdragsløsningen. Det er derfor viktig at en utvikler nye konsepter, operasjonsmetoder og integrerer ubemannede systemer inn i det daglige operasjonsmønsteret. Sjøforsvaret har derfor satt i gang en rekke initiativ, for å skaffe erfaringer og bygge kompetanse med dagens struktur i den hensikt å bidra til taktikk utvikling og at nye operasjonsmetoder er etablert når fartøyene leveres. Tiltakene er også ment å være motiverende for seilende personell på dagens struktur og det er viktig å videreutvikle dagens krigerkultur til nye systemer. Gjennom den maritime kapabilitetskoalisjonen, som støtter Ukrainas Sjøforsvar med utstyrsdonasjoner og trening, får Marinen nyttige erfaringer og innsikt i utviklingen innen maritime nektelsesoperasjoner. Støtten gir oss førstehånds erfaringer i bruk av ubemannede systemer, fjernoperering og anvendelse av ny teknologi. Disse erfaringene må tas med inn i forberedelsene til innfasing av nytt materiell og operasjonsmønster. I dagens sikkerhetsbilde, må vi unngå en operasjonell dipp når gamle fartøyer går ut og nye standardiserte fartøyer fases inn.
Ambisjon for standardisering
Ambisjonen for standardisering av fartøyene er økt pålitelighet og operativ evne for Sjøforsvaret herunder; vedlikehold, logistikk, utdanning for alt personell og reservedeler. I tillegg legges det til rette for enklere oppgraderinger gjennom levetiden og mer forutsigbarhet i daglig drift for Sjøforsvaret.
Fartøyene som skal erstattes har en rekke ulike navigasjonssystemer, maskin- og våpensystemer, og standardisering på denne type komponenter vil gi en rekke fordeler for hele strukturen i Sjøforsvaret. Dette vil muliggjøre enkel flytting av personell mellom de ulike fartøystypene, og mellom Marinen og Kystvakten. Ambisjonen er å få støtte fra industrien til å identifisere de viktigste områdene for standardisering og kombinere dette med egne erfaringer fra dagens plattformer. Fartøyene i dag med høyest teknisk tilgjengelighet er fartøyene som er bygget sivilt og er «leaset» til Marinen eller Kystvakten. Vi har derfor i våre analyser konkludert med at det er fornuftig å utnytte tilsvarende løsninger der det er hensiktsmessig. En for spesialisert fartøysstruktur med lav teknisk tilgjengelighet er ikke et isolert problem for Norge, men en utfordring mange av våre allierte sjøforsvar sliter med. I tillegg har mange nasjoner i vesten donert en rekke ulike systemer til Ukraina og påført dem tilsvarende utfordringer. Det er derfor stor internasjonal interesse for standardiserte fartøy, og med inkludering av flere allierte nasjoner i prosjektet, ser vi potensielle stordriftsfordeler både i innkjøp og drift av fartøyene. Det er også en unik mulighet for norske verft og maritim industri for økt verdiskapning, både ved anskaffelsen og i driften av fartøyene.
Prosjektets fremdriftsplan og veien videre
Tidsplanen for prosjektet er ambisiøs og Sjøforsvaret skal allerede i 2030 motta de første fartøyene, med intensjon om siste leveranse i 2036. SALT og KDA vant våren 2026, i konkurranse med totalt 11 skipsdesignere, kontrakten for design av fartøyene. Videre planlegges det med byggekonkurranse høsten 2026. Deretter signering av kontrakt med verft og byggestart våren 2027. Det betyr at tiden er knapp for Sjøforsvaret til å forberede nye besetninger og tilpasse operasjonsmønsteret til en ny fartøysklasse og nye oppdragsmetoder.
Standardiserte fartøy er mer enn et materiellprosjekt – det er en strategisk videreutvikling av Sjøforsvaret i tråd med trender innen teknologi og maritim krigføring. Dette innebærer både en kulturell og konseptuell reise for Sjøforsvaret som helhet. Fartøyene skal gjøre det mulig å:
1. Opprettholde kontinuerlig tilstedeværelse i et stadig mer krevende maritimt miljø.
Utnytte ubemannede systemer til å ta den største risikoen, samtidig som bemannede plattformer blir verktøykasser for modulære spesialsystemer tilpasset en rekke ulike oppgaver.
Redusere kostnader gjennom felles anskaffelse, standardisering, vedlikehold og levetidsoppgraderinger.
Styrke interoperabiliteten med Forsvaret og NATO både gjennom robuste sambandsløsninger og potensielt tilsvarende fartøyer og delsystemer – som bygges sammen med norsk verfts- og maritim industri.
Fremme kompetanseutvikling gjennom enklere opplæring, bedre karriereveier og tettere samarbeid med sivile utdanningsinstitusjoner.
Når prosjektet er gjennomført, vil Norge ha en større og mer fleksibel, kostnadseffektiv og teknologisk fremtidsrettet flåte som både beskytter nasjonale verdier og bidrar til alliansens samlede avskrekking. Dette er en kritisk investering – ikke bare i fartøy, men i den maritime sikkerheten som ligger til grunn for vår velferdsøkonomi, våre verdier og vår nasjonale suverenitet.
Artikkelen er skrevet av totalprosjektkoordinator for standardiserte fartøyer i Sjøforsvarsstaben, kommandørkaptein Torbjørn Grimeland med støtte fra kollegaer i Flåteplanen. Grimeland har 25 års erfaring fra Forsvaret, NATO og Forsvarsdepartementet. Han har lang tjeneste fra spesialstyrkene i inn og utland, blant annet som skvadronssjef ved Marinejegerkommandoen og stabssjef ved Forsvarets spesialkommando. Han har tjenestegjort ved NATOs hovedkvarter for spesialstyrker i Belgia. I Forsvarsdepartementet har han jobbet med sikkerhetspolitikk og operasjoner, blant annet støtte til Ukraina, forsvarssamarbeid med Tyskland og sikring av kritisk undersjøisk-infrastruktur. Torbjørn Grimeland har utdanning fra Red Cross Nordic United World College, Befalsskolen for Sjøforsvaret, BSc fra Sjøkrigsskolen, MSc i Forsvarsanalyse fra Naval Post-graduate School, stabsskole fra Marine Command & amp; Staff College, spesialisering i strategi fra Harvard Business School og Forsvarets sjefskurs.
