Det er publisert flere artikler og innlegg som analyserer OMT (ordning for militært tilsatte) både i Sjøforsvaret og i Forsvaret generelt. Forvaltningsperspektivet har vært en gjenganger. Identitetsperspektivet er etter mitt syn vektlagt i langt mindre grad – noen bidrag er imidlertid verdt å nevne. Major Stein Helge Kingsrød fremmer for eksempel konkrete problemområder innen utdanning, uavklarte roller og dels manglende dannelsesnivå.1 Orlogskaptein Tor Ivar Strømmen har flagget en bekymring rundt hvorvidt det utdannes sjøoffiserer skodd for å beherske krigens kompleksitet på strategisk nivå.2
Dette innlegget vektlegger identitetsperspektiver i dagens personellordning gjennom et historisk tilbakeblikk. Historien gir ingen oppskrift, men bidrar til refleksjon. Utfordringer og perspektiver diskuteres med Sjøforsvaret som primær referanseramme i et forsøk på å fundere over hva offiseren og spesialistbefalet egentlig er.
Det eksisterer sannsynligvis like mange synspunkter på OMT som det er fast ansatte i Forsvaret. Dette kan blant annet være uttrykk for manglende rolleavklaring, for liten forankring i organisasjonen eller rett og slett at personellet ikke kjenner seg igjen i ordningen. Dette er paradoksalt, når dagens personellstruktur primært skulle bidra til «harmonisering og fleksibilitet» og føre til en mer effektiv personellforvaltning.3 Målsettingen med militærordningen var å skape en mer fremtidsrettet personellordning som understøttet Forsvarets operative evne. Ordningen skulle sikre rekruttering, utvikling, utdanning og i større grad beholde både offiserer med breddekompetanse og spesialister med dybdekompetanse. Viktige tiltak i den sammenhengen var etableringen av to karrieresystemer etter NATO-standard med et spesialistkorps med egne karriere- og utdanningsløp tilpasset behovet for fagkompetanse. Fordelingen av offiserer og spesialister er fastsatt med måltallene 3/7.
Det har i nyere tid blitt uttalt at OMT påførte Sjøforsvaret en rekke problemer som tidligere ikke eksisterte.4 I dette ligger blant annet at Sjøforsvaret har andre behov sammenlignet med de andre forsvarsgrenene, noe Roald Gjelsten påpekte allerede i 2015.5 Kravene til formell utdanning, også på avdelingsnivå om bord, er forholdsvis høyt. Etableringen av en ny personellkategori har derfor vært krevende i Sjøforsvaret. For eksempel har fortløpende omdrøfting av offisers- og spesialistgrad vært nødvendig for å holde hjulene i gang. Samtidig har dette gjort identitetsbygging unødvendig krevende. Gradsdrøfting av OR- og OF-stillinger gjøres tilsynelatende av strengt behov fremfor prinsipielle beslutninger tilknyttet arbeidsoppgavenes forankring til søyle eller nivå.6 Dermed fremstår forskjellen mellom spesialistbefal og offiser som kunstig. Opplevelsen er at det egentlig ikke har noe å si, det er et forvaltnings- og lønnsspørsmål fremfor et spørsmål om evner og ansvar. Så hva innebærer det å være spesialist i Sjøforsvaret? Er spesialist i det hele tatt et dekkende begrep? Hva innebærer OMT for offiseren? Og, er dagens nivådannende utdanning tilpasset behovet?
Spesialisten – en underoffiser uten identitetsforankring
I stortingsproposisjonen om militærordningen fra 2015, fornorskes det engelske begrepet «non-comissioned officers» til «spesialistkorpset».7 En personellstruktur i tråd med resten av NATO var en vesentlig inngangsverdi. Proposisjonen unnlater å benytte begrepet «underoffiser», som etter sigende var noe annet enn vår tids nye spesialistkorps. Et underoffiserskorps skulle vi visstnok ikke ha.
«Spesialist» et vanskelig begrep å anvende. I helsesektoren er spesialistbegrepet anvendt i relasjon til noe viderekomment. Her distingverer det mellom en ervervet spisskompetanse fremfor det allmennpraktiserende. Forskjellen fremstår som overførbar til dagens OR-korps som skal representere «detaljer» og «teknikk».8 Forskjellen er imidlertid at innen helsefagene innebærer spesialisering også senioritet. Både i kompetanse, ansvar, myndighet og som oftest i lønn. I den grad dette også forekommer i Forsvaret, er det sannsynligvis lokale forekomster fremfor norm. Det må samtidig sies at faglig spesialisering eller høy akademisk kompetanse ikke er en garantist for godt lederskap. På den måten kan en argumentere for spesialistbegrepets eksistensberettigelse i Forsvaret og skille mellom ledelsesoppgaver og faglig ekspertise. Når spesialistbefalet også er forventet å lede blir forskjellene derimot mindre åpenbare.
Underoffiserene, har slik som offiserskorpset, lange tradisjoner i Europa.9 Under middelalderen dukket begrepet sersjant opp fra det opprinnelig latinske adjektivet «servient» som kan oversettes til å tjene. Den engelske betegnelse «petty officer» ble etterhvert ekvivalenten til sjøs. I Danmark-Norge på 1700-tallet var underoffiserene karakterisert som eldre mannskaper rekruttert fra soldatstanden.10 Dette var erfarne soldater som i kraft av sin innflytelse og sosiale tilhørighet fikk utvidete oppgaver for oppfølging, trening og disiplin. Underoffiserene sto de menige mannskapene nært og var naturlige bindeledd til avdelingens offiserer. Behovet for mellomledere, som ivaretok daglig drift og fulgte opp underlagt personell, var nødvendig også den gang.
På 1800-tallet ble det opprettet egne underoffisersskoler som etterhvert ble obligatorisk for underoffiserskorpset her til lands.11 Det var altså snakk om en gradvis rendyrking og profesjonalisering av rollefordelingen mellom offiser og underoffiser. I de tyske konge- og hertugdømmer fikk de eldste underoffiserene betegnelsen «Die Mutter der Kompanie», kompaniets mor.12 Oppgaver som disiplin, drill, opplæring og medmenneskelig ivaretakelse bidro til dette kjælenavnet som fortsatt er i bruk. Grunntanken er stort sett den samme i dag. Spesialistbefalet og underoffiseren fremstår derfor som synonymer. Underoffiserbegrepet er nok på sin side lettere å definere fordi fagkompetanse, eller spesialisering, ikke kan isoleres til OR- eller OF-søylen.
Hovedpoenget med to ulike korps i en militær organisasjon, er en tydelig oppgave- og ansvarsfordeling. Det var tradisjonelt sett ulike forventninger til de to kategoriene militært personell. Kompetanse, egenskaper og erfaring skulle si noe om hvor den enkelte egnet seg i hierarkiet. En kan bare til en viss grad overføre disse forholdene til Sjøforsvaret i dag. Når forskjellene i kompetanse, egenskaper og erfaring er vanskelig å tyde, mister ordningen sin betydning. Ikke bare i våre egne rekker, men også overfor våre nære allierte.
Med erkjennelsen om at OR står for «Other Ranks», har den norske militære gradsmodellen favnet dette bokstavelig, med en tolkning som kan betegnes som mer katolsk enn paven. Underoffiserskorpset favner dermed alle andre enn de 30 prosent militære ledere definert som offiserer. Denne kritikken må samtidig forklares. Avdelingsbefalsordningen var ikke nødvendigvis bedre. Den gang var den typiske fagmannen, gjerne med fagbrev eller teknisk fagskole som også hadde befalsskole i ryggsekken, forutbestemt til slutt å bli offiser på løytnants- og kapteinløytnantsnivå. I NATO-sammenheng var dette en liberal inngangsverdi til offiserskorpset. Prinsippet om å muliggjøre et karriereløp også for fagmannen, både som fagutøver og leder, er god og ikke minst i takt med NATO forøvrig. Problemet oppstår når «OR», uavhengig av teknisk og akademisk kompetanse og erfaring, ses under ett.
Det er de siste årene viet mye tid til å definere den norske underoffiseren. Forsøkene ser ut til å ha resultert i en pseudodefinisjon i retning av befal uten de ``riktige`` studiepoengene fra Forsvarets Høgskole. Kingsrød drar en lignende sammenligning med begrepet «kvasioffiserer» som etter hans syn er befal som mottar en slanket og oppstykket versjon av offisersutdanningen fremfor fag- og funksjonsrettet spesialisert opplæring.13 Dette er ikke til forkleinelse for underoffiserene, snarere enn refleksjon rundt hvorvidt den nivådannende utdanningen tilbyr det Sjøforsvaret har bruk for. Dette kommer jeg tilbake til.
En annen utfordring er opplevd tilhørighet. Slagordet «vi spesialister», fremstår som et iherdig, men anstrengt forsøk på å samle en svært blandet personellkategori. Underoffiserskorpset i Sjøforsvaret er først og fremst usedvanlig heterogent. Ikke bare militærfaglig mangfoldig, men også i utdanningsnivå, erfaring og ansvarsområder. En identitetsforankring fordrer en så unisont som mulig forståelse av vårt virke, oppgaver, roller og ansvar. Legger en til grunn at utdanningsnivå, erfaring og ansvarsområder er svært forskjellig, står vi tilnærmet kun igjen i det åpenbart visuelle. Personellkategorien er i seg selv eneste common ground. Én hjørnestein fremstår imidlertid avgjørende; underoffiserskorpset må ikke være stedet du havner fordi du mangler noe, snarere der du velger å være fordi du har det som trengs. På samme måte må offiserskorpset, også før stabsskolenivå, være søylen en velger å gå til på bakgrunn av kompetanse, erfaring og evner – ikke kun et studievalg en gjør som ung voksen.
I streben etter å definere hva OR-korpset er og bør være, har en vel så viktig diskusjon stort sett uteblitt fra debatten. Dersom underoffiseren er høyt utdannet, har lederutdanning- og erfaring og virksomhetsforståelse, hva innebærer det for offiserens faglige påkledning og utdanning?
Hva så med offiseren?
Historisk sett var offiseren valgt fra adelsstanden og embete var forbeholdt borgere med familiegitte privilegier. En rekke hær- og flåtestyrker kom etterhvert til erkjennelsen at offiserbegavelse ikke var et medfødt privilegium, men måtte dannes. Tidlig på 1700-tallet utviklet det seg en systematisk offisersutdannelse i Danmark-Norge med hovedvekt på reglementer, reguleringer og teoretiske rammeverk som tok offisersstanden ut fra rent praktiske sysler.14 Rasjonale for den prøyssiske krigsskolen, som ble til etter dårlig krigslykke under Napoleonskrigene, var å etablere et felles begrepsapparat og å akademisere krigsstudiet for offiserskorpset.15 Militærhistoriske analyser av fortiden skulle klargjøre offiseren til kommende konflikter. Krigsakademiet skulle løfte offiserens forståelseshorisont til å beskue enheter og avdelinger, ikke isolert, men i ett større perspektiv og på den måten etablere en felles operasjonsplattform.16 Det nye synet på offiseren var dermed den militære akademisk-dannede embetsmannen med kjennskap til militærhistorie- og teori så vel som teknologi og operasjonskunst. Offiseren behersket samtidig soldatyrket og detaljkunnskap der det var nødvendig. Nærhet til faget viste seg også relevant for offiseren frem til vår tid. Den tilpassede norske sjøkrigsskolen som ble gjennomført i Storbritannia under den andre verdenskrig, hadde som i dag vesentlige elementer av spesialisering.17 Det var rett og slett nødvendig for å drifte maskineri, lede ildgivningen og navigere skuten. Krigen skulle vinnes!
Utdanningsnivået blant Sjøforsvarets personell er i all hovedsak høyt. Det er ikke nødvendigvis slik at offiseren har bachelor- og masterutdanning og spesialisten ikke har det. Snarere tvert imot er det en rekke i OR-søylen som kan skimte med høyre utdanning minst på samme nivå som offiserene. For befalet som innehar lederutdanning, ledererfaring, virksomhetsforståelse og høyere utdanning fremstår differansen til en offiser som liten. Forskjellen er trolig såpass liten at det er kunstig å kategorisere disse i forskjellige søyler. De til enhver tid pålagte oppgaver vil trolig være det eneste som skiller de to, men ikke alltid.
Navigasjonskompetanse, en vesentlig fagpilar i Sjøforsvaret, er for eksempel ikke avgrenset til én søyle. Rollen som vaktsjef, er ikke eksklusivt forbeholdt offiseren. Navigatørrollen var for eksempel frikoblet fra offisersrekkene i den dansk-norske flåte til utpå 1600-tallet.18
Men, også i andre militærfaglige sammenhenger bekler underoffiseren roller som vakthavende. Inntrykket er at argumentet svært ofte dreier i retning av «vi bruker de som egner seg» - noe som naturligvis er bra. Når en erkjenner at begrepet vaktsjef på engelsk oversettes til «duty officer» eller på tysk til «Offizier vom Dienst», antydes en mismatch med våre allierte. Den mangfoldige norske OMT-modellen er trolig vanskelig å forstå for våre allierte som har hundreårige tradisjoner med sine underoffiserskorps. For de britiske petty officers og tyske Unteroffiziere, vil høyere utdanning utover forsvarsintern fag- og funksjonsopplæring trolig oppleves som overflødig i underoffiserskorpset. Tilsvarende vil britiske og tyske offiserer bli vel så overrasket over å møte norske underoffiserer med like høy eller høyere utdanning enn seg selv. Med dette følger sannsynligvis noen utfordringer som det relativt egalitære norske Sjøforsvaret ikke ønsker å stilles ovenfor. Dette innebærer ikke at underoffiseren skal ekskluderes fra roller han og hun behersker. Skillelinjen mellom hva du gjør fremfor hva du er, er derimot diffus. Identitetstilhørigheten blir desto vanskeligere å etablere.
En åpenbar forskjell er imidlertid kommandoforholdet. Det fremstår å være bredere enighet omkring at den som fører kommando, er offiser. Det er derimot kun en relativt liten andel av offiserer i Sjøforsvaret som faktisk fører kommando. Forskjellen mellom offiseren som ikke fører kommando og underoffiseren blir i realiteten et spørsmål om tilsetningsforhold fremfor egenskaper, ferdigheter og identitetsforankring.
Utdanning
I diskusjonen omkring likheter og forskjeller mellom offisers- og underoffisersøylen i Sjøforsvaret, må en også snakke om utdanning. Er utdanningen hensiktsmessig for de to søylene? Diskusjonen er ikke ny. I årene etter avslutningen av den andre verdenskrig, var nettopp dette stridstema.19 Admiral Skule Storheill, sjef for Sjøforsvaret i perioden 1951 – 1954, argumenterte for en sjøkrigsskoleutdanning på nivå med andre krigsskoler og høyskoler i landet. Storheill slo dermed et slag for det teoretiske rammeverket med erkjennelsen om at erfaringen kommer senere. Admiralen fikk lite gehør den gang.
Revisjonene av befalsordningen i 1984 og 1986 innførte KS1- og KS2-ordningen på Sjøkrigsskolen.20 Kort fortalt ga KS1 en grunnleggende fagmilitær- og bransjerettet utdanning tilstrekkelig for videre tjeneste i Marinen. KS2 skulle gi en bransjeuavhengig utdanning med vekt på militærteori, sjømakt, internasjonal politikk, ledelse og logistikk.
Utfordringen med dagens sjøkrigsskoleordning er slik jeg ser det, at den militærfaglige dannelsen til stadighet må vike for den forutsatte bransjespesialiseringen. Strømmen poengterer det samme og viser til de omfattende lovpålagte kravene som følger ingeniørfag og maritim utdanning.21 Resultatet er en utvanning av det militærfaglige og de tradisjonelle akademiske syslene. Derav også Strømmens betegnelse av en marine uten offiserer.
Utdanningshverdagen på Sjøkrigsskolen har likhetstrekk med eksisterende fagskoleløp som legger opp til en undervisningstung skoledag med fokus på ferdighetstrening. På mange måter er dette veldig bra. For eksempel er navigasjonsutdanningen på Sjøkrigsskolen, med støtte fra navigasjonskompetansesenteret, trolig i verdensklasse. Opplæringen gir et svært godt utgangspunkt for videre utvikling som navigatør. Men, Sjøkrigsskolen er også en høyskole. Det innebærer en akademisk ramme. Akademiske ferdigheter må trenes og reflekteres over tid som en gjennomgående rød tråd fra opptak til uteksaminering. Akademisk dyd og forståelse oppstår ikke plutselig når en bacheloroppgave er levert. Sjøkrigsskolen har i dag, som følge av tung vektlegging av bransjefag og ferdighetstrening, simpelthen ikke tid i utdanningen til en slik akademisk eller militærteoretisk påkledning. Kanskje dagens nyutdannede sjøkrigsskoleoffiserer er mer spesialiserte enn vi ønsker å innrømme?
Identitet må skapes og vedlikeholdes i begge søyler og representere en reell rolleavklaring myntet på kompetanse. Utdanningen som gis offiserene og underoffiserene må speile hensikten og behovet. Dette leder avslutningsvis til noen konkrete anbefalinger:
Utdanningen på Sjøkrigsskolen bør skille mellom fag- og funksjonsrettet kompetanse på den ene siden og sjømilitær teori, sjømakt og operasjonskunst på den andre med gjeninnføring av KS1 og KS2. Hensikten er ikke å skape et skille, snarere å dyrke de ulike veienes egenart.
KS1 gir faglig forankring på bachelornivå innen navigasjon, maskin, våpen, elektro og logistikk. Utdanningen er fagtungt innrettet og bygger videre på allerede bestått befalskurs. Studentene uteksamineres som underoffiser innenfor gradssjiktet OR5/OR5+.
KS2 gir kandidaten praktisk og teoretisk offisersdannelse innen sjømilitært lederskap, sjømakt og operasjoner. Kadettene uteksamineres som OF1/OF1+. Overgangen til KS2 må slik som kvalifikasjonskursene, være inngangen til offisersøylen uavhengig av om fagkompetansen er ervervet på KS1 eller ved ekstern institusjon.
Underoffiserskorpset må dannes og formes på egne premisser, ikke som en avart av offisersøylen.
Normalavansement i OR-søylen fjernes. Opprykk, også på beordringssystemet, må bero seg på selvstendige veivalg og et ønske om egenutvikling på videregående befalsutdanning nivå 1 og 2.
VBU 1 og 2 må svare til Sjøforsvarets grenspesifikke behov og Forsvarets forventning til den moderne underoffiseren. Utdanningen bør ved siden av perspektiver på profesjon, sjømakt og maritime operasjoner i en akademisk ramme, vektlegge nærhet til mennesket som individ og soldat.
Flotiljemester Andreas Furrebøe Levsen har blant annet bakgrunn som navigatør fra 1. Korvettskvadron og tjeneste fra Sjøforsvarsstaben. Levsen har i dag stilling som kullsjef for videregående befalsutdanning nivå 1 & 2 og offiserkonverteringsstudiet på FHS/Sjøkrigsskolen. Han er utdannet historiker og arbeider for tiden med en Phd i historie ved Universitetet i Bergen.
